Sorg er en del av livet og noe vi må lære oss å mestre, men det er ingen sykdom. For noen blir imidlertid sorgen så intens at det ikke er mulig å fungere normalt. Disse etterlatte bør anerkjennes i velferdsstaten Norge.
Sorg er en del av livet og noe vi må lære oss å mestre, men det er ingen sykdom. For noen blir imidlertid sorgen så intens at det ikke er mulig å fungere normalt. Disse etterlatte bør anerkjennes i velferdsstaten Norge.
I løpet av et år dør det over 800 mennesker i Drammen. Som gravferdskonsulent i Buskerud Begravelsesbyrå møter jeg hver dag flere av de etterlatte, mennesker som sørger over tapet av noen de var glad i. De etterlatte er ofte godt voksne barn av avdøde, men kan også være kjærester, ektefeller, barnebarn, søsken, venner – og i noen tilfeller foreldre.
For noen er sorgen enklere å håndtere. For eksempel den travle datteren med et meningsfullt liv og egen familie, som ikke hadde noe usagt med sin mor som døde i en alder av over 90 år. Eller ektemannen som mistet sin kone etter flere års alvorlig sykdom og for lengst hadde planlagt livets neste kapittel. I slike tilfeller oppleves døden mer naturlig, og sorgens karakter blir deretter.
For andre blir sorgen den største prøvelsen i livet. For eksempel foreldrene som mistet sitt lenge etterlengtede barn kort tid etter fødsel. Eller familiemannen som mistet konen og ungdomskjæresten sin i en ulykke når voksenlivet bare så vidt var i gang. Disse etterlatte opplever ofte at sorgen låser seg fast og retningen i eget liv svinner hen.
Rundt ti prosent opplever det som kalles komplisert sorg. Disse opplever til dels alvorlige psykiske og kroppslige plager, og fungerer ikke i familielivet, på jobben, på skolen eller på den sosiale arenaen. Sorgen tar ikke slutt og kan til og med øke i intensitet med tiden. Smerten over tapet overskygger alt annet.
I fjor høst skrev psykologspesialist Erik-Edwin Leonard Nordström ved Senter for krisepsykologi ved Universitet i Bergen innlegget «Vi må slutte å lyve om sorg» i tidsskriftet for Norsk Psykologforening. Sorgforskeren argumenter for å innføre muligheten til å skrive ut sorgmelding i stedet for sykemelding. Han forklarer at fastlegen i dag er nødt til å melde at pasienten er deprimert, har angst, vondt i ryggen eller opplever en akutt belastningslidelse. Legene må altså finne et sykdomsbilde som «passer» den som har behov for å samle seg.
Linnea Saatvedt Dahr og Mikkel Saatvedt Dahr opplevde dette da de mistet sitt barn. I en større artikkel i VG høsten 2021 med tittelen «Fire uker med Lavrans» fortalte de om hvilken påkjennelse dette var: «Jeg tror mange sørgende ville oppleve en sorgmelding som en bekreftelse på at sorgen er normal og forventet. I stedet blir sykemeldingen et stigma, en følelse av at det er noe man burde fikset som man ikke fikser», uttalte Linnea Saatvedt Dahr.
Vi skal ikke se lenger enn til våre naboland for å finne gode eksempler på ordninger som ivaretar de som sørger mest. Både Sverige, Finland og Danmark har dette på plass allerede. I Danmark har for eksempel foreldre som mister et barn under 18 år rett til sorgmelding i et halvt år. Opplever vi sorg så forskjellig på denne siden av grensen? Jeg tror ikke det.
Temaet har dog vært oppe til diskusjon på Stortinget, uten at det resulterte i en løsning. Med flere velformulerte argumenter, formidlet arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen at regjeringen ikke har planer om å innføre særskilte inntektserstatningsordninger for etterlatte som ikke er i stand til å arbeide som følge av sorgreaksjoner. Det er synd.
Det er forståelig at det å innføre særskilte inntektserstatningsordninger vil være både kostbart og ressurskrevende, men dette handler ikke om økonomi. Dette handler om å anerkjenne at det den etterlatte opplever er en naturlig reaksjon på en traumatisk opplevelse. Det handler om å ikke sykeliggjøre sorgen.